Stjernenatt
2021-01-28
Stjernenatt

Tekst og foto: Roy Nordbakke

Jeg står ute på tunet på Hauglund ved Nordre Boksjø. Her inne råder stillheten en stjerneklar november natt. Ingen kunstige lys gjør nattehimmelen blek og matt. En blank månesigd er i ferd med å krype over åsene i øst. Over meg glitrer stjernehimmelen i all sin prakt. I nord vandrer Store Bjørn over nattehimmelen. Ovenfor ser jeg polarstjernen. Stjernen som har hjulpet sjøfarere og andre til å finne veien i mørke vinternetter, den eneste stjernen som står omtrent på samme sted på nattehimmelen hele natten. De andre synes å bevege seg i en stor sirkel på grunn av jordrotasjonen. Mot øst får jeg øye på den klare stjernen Kapella. Kapella, den 6. lys sterkeste stjernen på himmelen, som sammen med 5 andre ganske klare stjerner danner stjernebildet Kusken.  Nedenfor kusken og like over horisonten ligger tvillingene med de to klare stjernene Kastor og Pollux.  Litt til høyre for tvillingene er himmelens flotteste stjernebilde i ferd med å reise seg over åsene i sørøst: den mektige kjempen Orion med flere av himmelens klareste stjerner. Den største av dem: Betel Gausse er 160 millioner ganger så stor som sola. Den er så stor, at om den hadde ligget der vår sol ligger, ville dens ytterkant røre ved Jupiters bane rundt solen. Solen, Merkur, Venus, Jorden og Mars ville alle vært slukt av kjempen. Ved hjelp av kikkerten får jeg øye på Oriontåken, himmelens mest berømte gassky, stjerners fødested. Jeg flytter blikket helt ned mot horisonten, der ligger Sirius, himmelens klareste stjerne. Den synes å blinke i flere farger der den ligge lavt nede i horisonten. Høyt mot sør får jeg øye på stjernebildet Pegasus. Pegasus den vingede hesten i den greske mytologien, med vakre Andromeda på sin rygg. Jeg leter med kikkerten litt ovenfor og til siden for Andromeda, da får jeg øye på det fjerneste objekt det er mulig å få øye på her jeg står: Andromedagalaksen. Ufattelige to millioner lysår unna ligger den. Den inneholder omtrent 300 milliarder stjerner, og utenfor denne, ute av syne, milliarder av andre galakser men nye milliarder av stjerner.

Det begynner å bli kaldt. Jeg hutrer litt. På tide å krype ned i soveposen, som er rullet ut mellom de to store rognene ute på enga. Jeg blir liggende å se opp på melkeveien som strekker seg som et slør over nattehimmelen, mens tankene vandrer. De har lett for å gjøre det en slik stjerneklar kveld, langt inne på skogen. Jeg kommer til å tenke på en ung gjetergutt som lå slik og så på stjernehimmelen et sted nede i Midtøsten for over tre tusen år siden. Han formulerte tankene sine slik: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerninger, månen og stjernene som du har gjort, hva er da et menneske at du kommer ham i hu, og et menneskebarn at du ser til ham?» Det tidløse spørsmålenet «hva er da et menneske?» blir nærgående her ute under stjernehimmelen. Er vi bare et slumpetreff i universet, en ansamling av atomer uten mål og mening? Eller finnes det én som ser og kommer i hu den lille skapningen? Etter at gjetergutten har sett utover i stjernenattens uendelighet, retter han blikket innover mot seg selv.  «Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet. For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfullt vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.»

Der under stjernehimmelen følte han på sin litenhet i skaperverkets storhet, samtidig som han kjente på tryggheten av å være en som Skaperen hadde sett til fra sin unnfangelse. Det er ikke uten betydning for ditt liv hva du tenker om deg selv og den tilmålte tid du har fått på jorden. Hva bruker du tiden til på den korte vandringen, for kort er den, sammenlignet med stjernehimmelens alder.

Vinteren står for døren. Der ute venter stjernehimmelen på deg. Du vil nok ikke høre noen stemme som spør; «Kan du knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker? Lar du kveldsstjernen gå opp i rette tid, leder du Løven og dens unger?» slik Job i det gamle testamentet fikk høre, men lar du det bli riktig stille i ditt sinn, vil du allikevel fornemme det gjetergutten fornemmet: «Dagen lar sin tale strømme til dag, natt gir sin kunnskap til natt. Det er ingen tale og ingen ord. Stemmene kan ikke høres. Men de når ut over hele jorden, ordene når dit verden ender.»

 

Kontakt oss

Halden Baptistmenighet Tabernaklet

Ole Dahlsgt 1
1776 HALDEN

949 78 695

 

Følg oss




Powered by Cornerstone