Bålet er i ferd med å slukne. Mellom trærne over meg ser jeg de første stjernene vise seg. Nå som knitringen i bålet har stilnet, merker jeg stillheten i skogen. Ikke en lyd, ingen bekkeklukking, ingen susing i trærne, ingen lyder fra travle småfugler. Vinterkvelden er stille. Nei forresten, ikke helt. Av og til smeller det dumpt i isen ute på vannet. Etter som den legger på seg, slår den sprekker. Snøteppet over demper smellene. Jeg reiser meg og går ned til det isdekkede vannet. Her nede ser jeg mer av himmelen. Ennå kan jeg ane en svak lysning i vest, men mot øst er det mørkt. I sør-øst er Orion i ferd med å reise seg over den mørke skogen, og i nord-øst vandrer Store og Lille bjørn over himmelen. Jeg vet ikke noe som kan gjøre et menneske mer ettertenksom en å sitte alene under stjernehimmelen. 

«Kan du knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker?
Fører du stjernebildene fram i rett tid, leder du Store bjørn og de små bjørnene? Kjenner du himmelens lover? Bestemmer du stjernehimmelens makt over jorden? »

Spørsmålene i den gamle boken er like aktuelle i dag som den gang de ble skrevet. Selv om kunnskapen om Universet i dag er mye større enn den gang, er undringen stjernehimmelen vekker ikke blitt mindre.  Verdensrommet er mye større og mer forunderlig enn noen har kunnet tenke seg er. Astronomene har oppdaget krefter og størrelser som overgår fantasien. Det snakkes om sorte hull, hvor materien er så  komprimert og  tyngdekraften så stor at ingenting kan unnslippe, ikke engang elektromagnetisk stråling. De snakker også om mørkt materie. Stoff som ikke kan observeres direkte, selv om den ifølge astrofysikerne utgjør mesteparten av Universets materie. 

Alle verdens religioner har sine skapelsesfortellinger, som på ulike måter forsøker å forklare hvordan det hele begynte. Også naturvitenskapen arbeider med disse spørsmålene. I dag er de ganske sikre på at Universet har en begynnelse. At universet ikke alltid har vært der. Det ble til i et øyeblikk som ved en enorm eksplosjon, som i dag kan observeres ved at hele universet utvider seg med enorm hastighet. En gang må alt ha vært samlet i ett punkt, en singularitet av enorm tetthet og energi. Jeg forsøker å tenke meg hvordan dette skapelsesøyeblikket må ha vært. Hvis universet startet som et punkt, hva bestod punktet av? Hva var utenfor punktet? Det var jo verken tid eller rom. Jeg kjenner at det svimler for tanken. Bundet av tid og rom som jeg er, har jeg ingen muligheter til å forstå. Jeg kommer til å tenke på de tidløse setningene: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.  Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. For et dyp av sannhet og visdom det er i disse ordene!» I begynnelsen. Det vil si før tid og rom, var Ordet, tanken, den evige Gud. Alt det vi kan se og observere har sitt opphav i Ham.

I naturvitenskapen liker man ikke tanken på at det ikke skal kunne gå an å forklare alt ut fra materiens egenskaper.  Man liker ikke tanken på at det skal finnes noe som ikke skal kunne veies og måles, noe som ikke skal kunne forklares rasjonelt. Nå har deres egne undersøkelser og forklaringer ført til at de har malt seg selv inne i et hjørne, fordi de har bevist , ved hjelp av sine egne metoder, at verden ble til plutselig i en skapelsesakt hvor de kan spore frøene til alt de kan studere.  De har funnet ut at alt dette skjedde på grunn av krefter de ikke kan ha håp om å finne. Astronomen og en av NASAS grunnleggere, Robert Jestrow har sagt det slik: «For vitenskapsmannen som har levd i troen på fornuftens seier, ender det hele som en ond drøm. Han har beseiret uvitenhetens fjell. Det er like før han erobrer toppen. I det han drar seg selv over de siste steinene, blir han hilst velkommen av en flokk teologer som har sittet der i århundrer.» 

Jeg kaster et siste blikk på stjernehimmelen, før jeg går inn i skogen igjen.  Jeg tenker på sannheten i vismannen Elifas ord: «Han gjør storverk som ingen kan granske, og under som ingen kan telle.»