Standfuglene er mine favoritter. De gleder meg med sitt nærvær hele året. Når høsten kommer, og de fleste fuglene i landet drar sørover, er det noen som blir. Noen som trosser mørke, snø og kulde. Hvordan klarer de seg gjennom den lange kalde vinteren? Hvordan finner de mat? Jeg husker en knallfin dag i mars mens jeg var på skitur i Altas furuskoger. Det hadde vært mer enn tjue minusgrader om natten, men nå midt på dagen var temperaturen ikke så forferdelig lav lenger. Snøen var lett og tørr. Mellom noen furutrær fikk jeg plutselig se et lite hull i snøen. På begge sider av hullet var tydelige vingemerker etter en liten fugl. Så var det altså riktig det jeg hadde lest en gang. Akkurat som rype og orrfugl kan enkelte småfugler dukke ned i snøen for å søke beskyttelse gjennom kalde vinternetter. På grunn av snøens høye luftinnhold isolerer den godt mot kulda. Er det 20 minusgrader i lufta , kan temperaturen et lite stykke nede i snøen være atskillig mer behagelig, kanskje bare 4-5 minusgrader. Ved å dukke ned i snøen kan altså fuglene beskytte seg mot den bitende vinterkulda! Selv har jeg ligget i snøhule mange ganger, og erfart hvordan snøhula beskytter både mot både vind og kulde.

Mens jeg sto og betraktet det lille hullet i snøen, hørte jeg det pipe fra en furu like ved. Jeg kikket i retning av lyden. Da fikk jeg øye på den. En liten granmeis på leting etter mat mellom furugreinene. Den var slett ikke redd, og jeg fikk betrakte den på ganske nært hold der den hoppet og flakset mellom greinene. Av og til fant den et overvintrende insekt eller edderkopp. Kanskje hadde den selv eller noen av dens artsfrender gjemt dem der i høst, da livet var atskillig lettere enn nå. Jeg kan ikke annet enn å bli glad, men også fylt av beundring, når jeg ser disse små fjærballene ute i skogen en kald vinterdag. Som oftest er de flere sammen, gjerne flere meisearter i samme flokk. Kontaktlydene mellom dem er ofte det eneste som bryter vinterstillheten i skogen. 

Temperaturen inne i de små fuglekroppene er omkring 40 varmegrader. I luften utenfor kan temperaturen være 40 kuldegrader enkelte steder i landet. Det er altså en temperaturforskjell på 80 grader mellom den lille fuglekroppen og luften utenfor. For å produsere nok varme til å klare dette, må fuglene spise ofte og mye. Hvordan kan de klare det med to måneders mørketid og bitende kulde?  Ikke rart at de kryper ned i snøen når det er på det kaldeste.

Jeg betraktet den lille granmeisen der den hoppet mellom furugreinene.  Den forstod nok ikke hvordan snøen kunne beskytte den mot kulde, da den gjemte seg nede i den hvite dynen kvelden før. Den gjorde bare det generasjoner av granmeiser hadde gjort før den. De hadde funnet ut at snøen var et beskyttende tilfluktsted.

Også i et menneskes liv kan det komme vanskelige dager. Dager da ensomhetens og sorgens kalde vinder blåser. Dager da mørke og fortvilelse truer med å stjele håp og livsglede. Profeten Jeremias opplevet dette mange ganger. I slike stunder søkte han sin tilflukt hos Gud. «Herre, min styrke og mitt vern, min tilflukt i trengselens tid!», ba han. Like lite som granmeisen forstod hvordan snøen kan beskytte den mot kulde, like lite kan vi forstå hvordan Gud kan beskytte oss. Vi kan jo hverken se ham eller ta på ham. Men vi trenger ikke forstå. Vi trenger bare å gjøre det David og generasjoner av troende har gjort før oss, vende oss i tro til Gud og be «Bevar meg Gud, for jeg søker tilflukt hos deg». Da vil vi få oppleve sannheten i ordet «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.»